Ja, ja, ja. Så dette er livet.
Det er stille i blogg-o-sfæren for tiden, oss inkuldert. Det er bare ikke så mye spennende som skjer, eller kanskje bare for mye spennende.
Mai er her, og det kjennes på kroppen og sinnet. Fremtiden er liksom like rundt hjørnet. Jeg hører masse på Arcade Fire, Pencey Prep og Neko Case, for mai er dyster optimisme. Det er virkelig ikke lenge igjen, men akkurat nok til å bli andpusten av alt man må gjøre (og iallefall av tanken på at man ikke kommer til å gjøre). Aaah. Finne jobber, være russ, sove, lekserrrr. Føler ikke jeg gjør noe av dette. Åssen skal dette ende for våre helter?
Vi kjeder oss. Vi skuffer som de små kafédyrene vi ellers er, og felles alkoholkonsumering har det også vært dårlig med. Aiaiaii...
Nei, nå ble dette sutrete, og det var jo ikke meningen. Andre ting er jo bra. For på sett og vis begynner vi snart på et helt nytt, forhåpentligvis überkult kapittel, et friere og hottere kapittel som skal nytes til det fulle. Nå kan vi kose oss med å planlegge det, og markere med rosa i iCal. Rosa står for moro, og beskriver blant annet hendelser som "FÆST", "Vengaboys"og "fri".
Ellers, er det noen som er med å bli aktive
Twittere? Jeg tror det kunne vært fint.
Det er noen ting jeg er glad for:
At jeg ikke har fransk lenger.
At jeg ikke har brukt opp alle konfepenga.
At jeg ikke hater noen, egentlig.
At det går an å være en barnslig voksen.
At neglelakk finnes.
At jeg får lov til å gjøre det jeg vil.
Lurt, ja? Nå er jeg glad. Det skal jeg gjøre oftere :)
Snakkes sexy folxx.
